En rekke skribenter, både i private og offentlige medier, er kritisk til omveltningene som statsminister Jonas Gahr Støre har gjort i regjeringen.
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning, men gir ikke føringer for vår nyhetsdekning.
Spørsmålet er om han nå har gjort alt galt eller gjort alt rett. Med tanke på at det bare er to år igjen til neste stortingsvalg, har nok Støre gjort de helt riktige grepene denne gangen. Hans regjering trenger ikke flere skandaler, om den skal kunne overlevere denne stortingsperioden i regjeringskontorene. Vi er sikre på at han nå først og fremst sikter mot neste stortingsvalg, og da vil alle dagens skandaler trolig være glemt.
Ingen er uenig i at** Anniken Huitfeldt** (Ap) har vært en god utenriksminister for Arbeiderpartiet og Norge de to siste årene. Som medlem av Stortinget er hun ikke avskrevet, men kan n å få betydning i landets lovgivende forsamling.
Mange vil si at hun egenhendig burde tatt sin hatt og gått som statsråd i Utenriksdepartementet, etter ektemannens skandaløse aksjehandler. Ola Flem har også beklaget at han kjøpte aksjer over hundre ganger uten å informere sin ektefelle, daværende utenriksminister. Det er bare så synd at hun ikke selv skjønte at hun burde gå. Mange vil si at det minner om et forsøk på å klamre seg til makten.
Det å ha ansvar handler også om å vite når det har gått for langt. Det klarte ikke Anniken Huitfeldt å se, i alle fall ikke i praksis. Også i pressen har det gått slike prosesser, og den mest kjente redaktøren som ikke har gått av, og som burde gjort det for fem år siden, er Gard Steiro i VG. En av hans medarbeidere gjorde alvorlige feil, men ble omplassert i konsernet, og Steiro kunne fortsette som om ingen ting hadde skjedd. Før i tida tok folk ansvar og gikk, men det er ikke like moderne nå.
Fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran (Ap) fra Nordland må gå tilbake til Stortinget etter at han denne uka ble erstattet av Cecilie Myrseth (Ap). Konsekvensen er at Øksnes-væringen Karianne B. Bråthen som vikar for Skjæran på Stortinget, må finne seg noe nytt å gjøre. Flere er kritisk til at Nordland nå ikke er representert på statsrådnivå i regjeringa, men nå må folk både i Nordland og Finnmark kunne sette sin lit til at Troms-væringen Cecilie Myrseth også vil føre en politikk på vegne av dem.
Og når sant skal sies, er det ikke veldig mye imponerende å se i Bjørnar Skjærans kjølvann etter to år i departementet. Mange vil si at han var nær ved å spolere håpet om et oljevernsenter på Fiskebøl i Hadsel kommune. Det var mange regjeringsprosjekter som måtte gjennom en økonomisk realitetsjekk, men da han ropte opp om at kostnadene ville øke med 30 prosent, var det virkelig spenning blant lokalpolitikerne i nord. Heldigvis gjorde Stortinget sitt valg, og falt ned på utbygging på Fiskebøl. Kanskje var det nettopp Skjærans fortjeneste, men det vet vi egentlig ikke noe om.
Espen Barth Eide var klima- og miljøvernminister i to år, og mange fikk nok inntrykk av at han ikke var helt fornøyd med posten da Støres regjering ble opprettet. Han hadde jo allerede vært utenriksminister i tidligere. Derfor tror vi at han vil trives bedre i rollen som statsråd i Utenriksdepartementet.
Heller ikke Espen Barth Eide har gjort noe revolusjonerende inntrykk som statsråd de to siste årene. Han har unngått de verste konfliktene knyttet til rovdyrproblematikken, som en engere krets på vernesida er veldig opptatt av. Om det er han eller kollegaen i Landbruks- og matdepartementet som tar på seg æra for å, nok en gang, stryke organisasjonen NOAH fra statsstøtteordninger, får stå som et åpent spørsmål.
**Andreas Bjelland Eriksen **skal som ny klima- og miljøminister sørge for helheten i regjeringens klima- og miljøpolitikk. Han har tidligere jobbet med klimaspørsmål, og vil kunne se problemstillingene fra den yngre generasjon bedre enn sine forgjengere. Det gjenstår imidlertid å se om han tør å ta turen ut i Østmarka og se ulvevalper på nært hold, slik Venstres tidligere statsråd Ola Elvestuen gjorde.
