Endringer er det ingen som liker. I ,alle fall ikke om det skaper usikkerhet i hodene våre. Og fiskeriministeren skaper i disse dager mye usikkerhet i næringa. Spørsmålet er om det er like lurt å gjøre alt på en gang?
Fiskeriminister Elisabeth Aspaker har i dag – fredag den 13. – lagt fram en lang rekke forslag hun mener må til for å gi fiskerinæringen rom til å utvikle seg til en lønnsom og slagkraftig næring. Du kan lese mer om endringene i disse sakene her på 8445melbu.no:
Det er lenge siden Røkke-selskapet Havfisk leverte hundre prosent av trålerfangstene til Norway Seafoods på Melbu. Mye går til fabrikker i Sverige og Danmark, og Kina vissnok. Det hevdes at leveringsplikten allerede er så uthulet at det neppe er snakk om en realitet lenger.
Myndighetenes krav
Dersom dette er tilfelle, kan filetarbeiderne skylde på tidligere regjeringer. Som fra tid til annen har lettet litt her og litt der, for så å miste oversikten. De juridiske kravene myndighetene har satt gjennom sine konsesjoner er visstnok heller ikke så mye verdt. Det ser ut til at næringen gjør det de synes er best, og kanskje skal man overlate til de som kan næringen å lage penger av virksomheten.
Mindre trålerfisk
De senere år har det blitt produsert mye annet enn trålerfisk på Melbu. Fisken er kjøpt inn fra ulike områder i Nord-Norge. Produksjon av skrei fanget i områdene uten for Lofoten og Vesterålen har tatt seg kratig opp på Melbu. Og etter det vi kjenner til, gjør Melbu-anlegget det forretningsmessig bra, selv om Norway Seafoods-konsernet ikke opplyser slike tall i sine pressemeldinger.
Fagforeningen bekymret
Fagforeningen på Norway Seafoods Melbu er selvfølgelig bekymret. Hva vil endringene få å si for de ansatte? Det vanskeligste spørsmålet er kravet om helårige arbeidsplasser. Hvor mange er interessert i sesongarbeid som bare varer noen få måneder per år?
Framtidsrettet satsing på Melbu
Vi er mer opptatt av den satsingen som Norway Seafoods viser på Melbu for tiden. Anlegget er med på et viktig og framtidsrettet pilotprosjekt som også fagforeningen har trykket til sitt bryst.
Det installeres ny filétmaskin. En avansert skinnemaskin som tar bort de kjente skinnrestene på fileten, noe markedet i USA liker svært godt. En vannjetmaskin er også i anmarsj. Den skal i framtida skjære fileten.
Den nye satsingen med bruk av moderne teknologi er kjent som en suksess på Island. Anlegget på Melbu skal prioriteres med fiskeråstoff for den nye tiden. Og dersom utviklingen på Melbu går den veien alle håper, er det ikke lengre så viktig hvor fisken kommer fra.
Trålerne har ikke det beste råstoffet
Og som kjent er det ikke den beste fisken som kommer fra trålerne. Der står kystfiskeflåten langt framme, som leverer den beste fisken en filétfabrikk kan ønske seg. Og konkurransen står i framtida om kvalitet, og der tror vi Norway Seafoods på Melbu står seg godt.
Bør næringa styre mer
Når det er sagt, vil vi tro at mange på Melbu etter dette blir kvitt sine angstplager som har ridd samfunnet gjennom mange år knyttet til arbeidsplasser. Vet å overlate mer av fiskerinæringen til næringen selv, vil det være fagfolkene i næringen som blir spydspissen for produksjon av norsk fisk. Ikke politikere, ikke byråkrater. Hva vet vel de om trålfiske og fiskeindustrien?
Seigpining?
Spørsmålet som stilles her, er om det endelig blir slutt på seigpiningen av Melbu. Vi mener ikke med det å si at det på noen måte er slutt for fiskeindustrien på Melbu, snarere tvert imot. Kanskje er det riktig av finansministeren å endre kartet slik at det faktisk stemmer med terrenget. Og på den måten skape muligheter i en næring som sliter.