Selv om den såkalte vannscooterforskriften er opphevet, kan kommunene likevel fastsette bestemmelser om bruk av vannscooter. Det kan gjøres gjennom en lokal kommunal forskrift.
Kommunen kan vedta en lokal forskrift i medhold av havne- og farvannsloven dersom den ønsker redusert hastighet for vannscootere.
– For nærmere informasjon om øvrige regelverk viser vi til den generelle veilederen som er publisert på Samferdselsdepartementets hjemmesider, sier han.
Lokale fartsforskrifter
Ifølge havne- og farvannsloven kan kommunene fastsette lokale fartsforskrifter om fartsbegrensninger innenfor deres eget sjøområde samt i kommunens innsjøer og elver.
– Her er det viktig å merke seg at en lokal fartsforskrift vil gjelde likt for alle fartøytyper, med unntak av visse fartøyer under utrykning. Kommunene kan altså ikke vedta at lokale fartsbegrensninger kun skal gjelde for vannscootere, men på den annen side vil en lokal fartsbegrensning også omfatte vannscootere, sier Buanes.
Kommunene kan gjennom lokale fartsforskrifter også fastsette fartsbegrensninger i hoved- og bileder. Alle lokale fartsforskrifter skal vurderes og godkjennes av Kystverkets hovedkontor, før forskriften kan tre i kraft.
Lokale ordensforskrifter
Kommunene kan også, ifølge havne- og farvannsloven, fastsette lokale forskrifter om orden i og bruk av farvann og havner i kommunens sjøområder samt i innsjøer og elver som er farbare med fartøy fra sjøen.
– Kommunene kunne også før endringen fastsette lokale bruks- eller ordensbestemmelser, for eksempel med forbud mot bestemte typer aktivitet eller prioritering av ulike brukergrupper. De står likevel ikke helt fritt til å forby eller regulere vannscooterbruk gjennom slike lokale ordensforskrifter, men må gjøre det innenfor de rammene som regelverket gir, gjør Buanes oppmerksom på.
En slik regulering kan nemlig bare gjøres «for å ivareta hensynet til trygg ferdsel, forsvarlig forvaltning av farvannet, miljø eller friluftsliv.» Og da krever havne- og farvannsloven at ett eller flere av disse hensynene gjør at denne reguleringen er påkrevd.
– Altså må kommunene foreta en konkret fagvurdering, der hensyn til trygg ferdsel, forsvarlig forvaltning av farvannet, miljø eller friluftsliv må veies opp mot hensynet til dem som reguleringen retter seg mot eller særlig berører. Dessuten skal man være oppmerksom på at lokale ordensforskrifter i utgangspunktet kun gjelder i kommunenes egne sjøområder, med tilhørende offentlige og private havner. Regulering av bruk og orden i hoved- og bileder må eventuelt fastsettes av staten ved Samferdselsdepartementet, forklarer Buanes.
For hoved- og bileder kan en kommune alternativt vurdere å ta i bruk en generell fartsbegrensning gjennom lokal fartsforskrift.
Egen forskriftsmal for ordensforskrifter
Buanes gjør også oppmerksom på at kommunene må benytte en bestemt forskriftsmal for lokale ordensforskrifter.
– Forskrift om bruk av mal og godkjennelse av kommunale forskrifter om orden i og bruk av farvann og havner finner man på Lovdata. Kommuner som tar i bruk forskriftsmalens § 10 skal sende forskriften til Kystverkets hovedkontor for vurdering og godkjenning, mens forskrifter som ikke omfatter bestemmelser i § 10 kan fastsettes av kommunen selv, uten at Kystverket etterpå skal godkjenne de, opplyser han.
