LEDER
Norsk landbruk er i en særstilling når det gjelder statlig støtte. Subsidier og tilskudd utgjør en betydelig del av inntekten for mange bønder, spesielt småbrukere på Vestlandet og i Nord-Norge, der naturgitte forhold gjør stordrift vanskelig. Men dagens ordning, der også deltidsbønder med fulltidsjobb i andre, ofte svært godt betalte yrker – som oljearbeideren – mottar betydelige subsidier, er moden for revisjon.
Et system uten målretting
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at kun tolv prosent av norske gårdsbruk drives av heltidsbønder. Resten er deltidsbønder, og mange har mer enn halvparten av inntekten sin fra andre kilder enn landbruket. Likevel kvalifiserer de fleste for statlige subsidier, selv om jordbruket utgjør en marginal del av deres totale inntekt, for ikke å si overskudd – som all annen drift jobber for. Dette åpner for at personer med høy lønn fra andre yrker – som oljearbeideren på Vestlandet – kan motta betydelige statlige tilskudd for å drive små, ulønnsomme gårder på si.
Feil bruk av fellesskapets midler
Det bør ikke være statens oppgave å sikre at enhver med en liten jordflekk og noen sauer skal kunne motta subsidier, uavhengig av om landbruksdriften er bærekraftig eller nødvendig for matsikkerheten. Da må man heller la den profesjonelle bonden få ansvaret, og få subsidiene, dersom det er nødvendidg. Dagens system gir i praksis støtte til såkalte «hobbybønder», og det er vanskelig å forsvare at fellesskapets midler skal gå til personer som allerede har god økonomi fra annet hold.
Behov for avkorting – en rettferdig modell
Vi mener det er på høy tid å innføre avkorting i subsidiene basert på arbeidsinntekt utenfor landbruket. Modellen bør være enkel og rettferdig:
- Full jobb utenfor gården: fullt fratrekk i subsidiene.
- Halv jobb utenfor gården: halvt fratrekk i subsidiene.
Dette vil sikre at subsidiene i større grad går til de som faktisk har landbruket som sitt hovedvirke og som er avhengig av støtten for å opprettholde norsk matproduksjon og levende bygder. Det er også disse hobbybøndene som utgjør de største problemene i landbruket også sett i forhold til å sikre buskapen mot rovdyr, og var der lenge før moderne sauebruket ble oppfunnet på 1600-tallet, med import av syke dyr fra de britiske øyene, blant annet.
Motargumenter og nødvendige nyanser
Myndighetene argumenterer for at mangfoldet i norsk landbruk krever både store og små bruk, og at deltidsbønder bidrar til å utnytte alle arealer og holde bygdene levende. Men dette må ikke bli et argument for å opprettholde et system der subsidier gis uten hensyn til bondens totale økonomi. Det er fullt mulig å differensiere støtten slik at den målrettes mot de som faktisk trenger den – uten at det går ut over matsikkerhet eller distriktsbosetting.
Støtte må være rettferdig
Så lenge norsk landbruk skal få av skattebetalernes innbetalinger til staten, må støtten være rettferdig og målrettet. Skattebetalerne kan ikke være tjent med å drive «spleis» for folk som har full jobb ved siden av, og i mange tilfeller gjør seg skyldig i dyremishandling – rett og slett fordi de ikke er tilsted på gården. De er i en godt betalt jobb i kommunen eller næringslivet, som eksempel.
Når oljearbeidere, banksjefer, museumsdirektører og andre med høy inntekt kan motta subsidier for små, ulønnsomme gårder, undergraves tilliten til ordningen. Vi trenger en modell der subsidiene avkortes etter hvor mye bonden faktisk jobber utenfor gården. Slik sikrer vi at fellesskapets midler går til de som trenger det mest – og til et landbruk som faktisk bidrar til norsk matsikkerhet og levende bygder, bestående av kun profesjoneelle bønder i framtida.