Etter 18 år som fylkesmiljøvernsjef har jeg noen tanker jeg vil dele med omverdenen. Nasjonal miljøpolitikk er utfordrende og mange har sterke meninger om hvordan miljø skal vektlegges når interesser skal avveies. En ting er jeg ganske sikker på og det er at de som lever om 50-100 år kommer til å kritisere oss for at vi som lever nå har tatt for lite hensyn til miljøet.
Av Roar Høgsæt, avtroppende fylkesmiljøvernsjef i Nordland
Jeg vil i denne første kronikken skrive litt om det biologiske mangfold. Noen sier at natur har en egenverdi vi må ta vare på, andre sier at naturen har en verdi for oss ved at den har verdi for oss ved at den gir oss opplevelser, reint vann, rein luft og planter som gir grunnlag for matproduksjon, bygningsmaterialer og at planter i hav og på land binder klimagasser. Uansett ståsted er det åpenbart at naturen er viktig for oss.
På grunn av vår aktivitet er tap av arter på kloden vår 500-1000 ganger større enn det som er normalt. Hva dette kan bety for oss er vanskelig å forutse. Noen arter er viktige og andre mindre viktige for de økosystemene som vi er en del av. Vi kan på mange måter sammenligne artene med naglene på et fly. At noen nagler forsvinner trenger ikke være kritisk, men når de viktige naglene eller mange nagler ødelegges bryter flyet sammen. Dette tror jeg er et godt bilde på hva som og kan skje med våre økosystemer om tap av arter fortsetter i dagens tempo. Klimaendringene gir ekstra sårbarhet, noe jeg vil forsøke å belyse i en seinere kronikk.
I norsk miljøforvaltning har en forsøkt å sikre naturen gjennom flere ulike tiltak. Områder som er særlig viktige for planter og økosystemer er vernet gjennom arealvern som reservater eller nasjonalparker. Det arbeides også med å sikre vern av viktige arealer i havet gjennom marint vern. I verneprosessene har jeg ofte opplevd at en lokalt heller vil sikre miljøverdiene gjennom kommunale arealplaner. Men for de viktigste miljøverdiene er jeg ikke i tvil om at vern vedtatt av kongen i statsråd gir en langt sterkere beskyttelse enn det vernet samme interesse kan få gjennom plan- og bygningsloven.
Det meste av arealdisponeringen i Norge bestemmes av kommunene etter plan og bygningsloven. I tillegg disponeres store naturverdier gjennom NVEs behandling av kraftutbygginger. Plan og bygningsloven er et viktig redskap, kommunene har ansvaret, men dette skal skje innenfor nasjonalt bestemte rammer. Kommunene har her stort skjønnsrom, men jeg ser og at de mange ganger forsøker å tøye skjønnsrommet i forhold til det som er nasjonale føringer. Dette er forståelig ut fra et lokalt ståsted når det er behov for utvikling av nye arbeidsplasser og det medfører at stadig nye arealer blir tatt i bruk. Dette gir et press mot naturen hvor den enkelte sak isolert sett synes å være akseptabel, men sett over lang tid blir sumeffekten stor. Bare på de årene jeg har vært miljøvernsjef ser jeg at stadig nye områder nye områder blir påvirket av våre inngrep. Hyttefelt, veibygging, kraftutbygginger m.m. har ført til at vi har mye mindre inngrepsfri natur enn da jeg begynte i jobben. Konsekvensen av dette vet vi ikke nok om. Men vi vet at vi har dyr og planter som har best levevilkår i uberørt natur.
I tillegg til disse areallovene har vi i Naturmangfoldloven fått nye virkemidler gjennom at vi skal ta særlige hensyn til noen utvalgte naturtyper og leveområdene for prioriterte arter. Dette tror jeg er et nødvendig virkemiddel i tillegg til miljøhensynet i ulike former for arealplaner.
Uansett virkemidler. Naturen er under et stort press og jeg ser at det er vanskelig å stå imot både lokalt og nasjonalt når utbyggingsinteresser presser på for å ta i bruk en stadig større del av naturen. Her og nå kan dette virke rett og forlokkende. Spørsmålet er om våre etterkommere er enige i de vurderingene vi gjør i dag. Jeg er nok redd for at deres dom over vår bruk av naturen blir ganske hard. Det er i alle fall sikkert at vi ikke etterlater naturen i bedre tilstand enn vi overtok den, snarere tvert imot.
