Kr 342 000 for 170 meter vei. Over 2 000 kroner per meter. Tallene er svimlende. Men bak regnestykket sitter 10 fastboende på Tunstad som nå risikerer å bli fullstendig isolert fra omverden hver vinter.
Kommentar av Thor-Ivar Guldberg
Øksnes kommunes vedtak om å innstille brøyting til hurtigbåtkaia på Skogsøya fremstår ved første øyekast som forståelig økonomisk fornuft. Men ved nærmere ettersyn reiser saken grunnleggende spørsmål om kommunens forpliktelser overfor egne innbyggere.
Når regnestykket kolliderer med rettsstatens krav
Kommunen står på juridisk relativt trygg grunn når den påberoper seg økonomiske hensyn. Vegloven gir veiholderen et betydelig skjønn i hvordan vedlikeholdsplikten skal oppfylles, og det finnes ingen lovfestet minstestandard for vinterdrift. Sivilorbudsmannen har akseptert at «minimalt vedlikehold» kan være tilstrekkelig for veier med lav bruksfrekvens.
Men her stopper sammenlignbarheten. I Lyngdal-saken som ombudsmannen behandlet i 2009, gjaldt det hytteeiere som frivillig hadde valgt å etablere seg uten vintervei. På Tunstad handler det om fastboende med lovlig bolig og etablert bosetting, som er helt avhengige av hurtigbåtkaia som eneste forbindelse til butikk, legetjenester og resten av samfunnet.
Beredskapsplikten kommunen ikke kan velge bort
Her blir juridikken virkelig interessant – og ubehagelig for kommunen. Kommuneloven kapittel 14 og sivilbeskyttelsesloven § 14 etablerer en beredskapsplikt som ikke kan prioriteres bort av økonomiske grunner. Kommunen skal sikre at innbyggerne har tilgang til kritiske samfunnsfunksjoner, også i krise.
Å bevisst isolere 10 fastboende fra nødtransport, akuttmedisin og matforsyning i fire-fem måneder årlig er ikke en legitim økonomisk prioritering. Det er potensielt et brudd på beredskapsplikten. Hva skjer når noen får hjerteinfarkt? Når maten går tom? Når strømmen går og man må evakueres?
Kommunen kan ikke skyve dette ansvaret over på innbyggerne ved å påstå at «de valgte jo å bo der». Tunstad er lovlig boområde med kommunal infrastruktur. Med det følger forpliktelser.
Saksbehandlingen som avslører prioriteringen
Kanskje mest avslørende er hvordan vedtaket ble fattet. Ingen direkte berørte ble varslet. Alternativer ble ikke utredet. Kommunestyret fikk et regnestykke presentert og konkluderte med at det var for dyrt.
Men hvilke alternativer ble vurdert? Redusert brøytingsstandard? Traktorbrøyting fremfor tungt utstyr? Snøscooterløsninger med godkjente traséer? Samarbeid med naboer mot tilskudd? Sjøtransport som backup?
Dette er ikke vanskelige spørsmål å stille. At de ikke ble stilt før vedtak, antyder at kommunen ønsket en vei ut av en kostbar forpliktelse – ikke en reell løsning på et praktisk problem.
Presedens med nasjonale konsekvenser
Hvis Øksnes kommunes vedtak står seg, sender det et iskald signal til distriktskommuner over hele Norge: Dere kan fryse ut fastboende på kostbare steder, så lenge regnestykket ser ille nok ut.
Dette er ikke en ønskelig rettstilstand. Norsk bosettingspolitikk bygger på prinsippet om likeverdige levekår, ikke på at kommuner skal kunne velge hvilke innbyggere som er verdt å betjene basert på kostnad per capita.
Veien videre
Klagen til Statsforvalteren i Nordland har solid juridisk grunnlag. Vedtaket bør oppheves og saken sendes tilbake til ny behandling hvor:
- Alternative løsninger utredes grundig med reell kostnadssammenligning
- Berørte parter får reell medvirkning i prosessen
- Beredskapskonsekvenser vurderes eksplisitt med konkrete scenarier
- Proporsjonalitetsvurderingen dokumenteres forsvarlig
Kommunen kan godt ha rett i at dagens løsning er for kostbar. Men da må alternativer finnes, ikke innbyggere isoleres. Det er forskjellen på god økonomistyring og manglende rettsforståelse.
Tunstad-saken er ikke bare om 170 meter snø. Den handler om grensen for hva kommuner kan nedprioritere når økonomien strammes til. Den grensen går ikke ved at fastboende kan isoleres fra samfunnet fire måneder i året fordi det er billigere.
