Når oljetilhengerne skal overbevise folk i Lofoten, Vesterålen og Senja om at området må åpnes, sitter gamle løfter løst.
Det loves fortsatt mange lokale arbeidsplasser, næringslivet vil få økt omsetning og ungdommen vil flytte tilbake – se på Hammerfest, på Sandnessjøen, på Kristiansund!
Da er det overraskende at politisk ledelse i disse tre oljeavhengige kommunene nå går sammen og krever at oljenæringa må skape lokale ringvirkninger. De går til felles kamp mot det de kaller sentralisering av oljearbeidsplasser. De opplever nedgang i omsetning og sysselsetting og prosjektene havner i Rogaland og Hordaland.
«Vi er alle i samme båt; økonomisk avhengig av petroleumsvirksomheten. Oljeselskapene sier at de vil lage kontrakter slik at små- og mellomstore bedrifter kan konkurrere, men de gjør det motsatte – de spisser dem mot de store selskapene og lokale bedrifter sliter med å skaffe seg oppdrag.» sier en bedriftsleder. Statoil svarer at de må ha robuste prosjekt. Vi vet hva det betyr.
I Finnmark er frustrasjonen stor over mangel på ringvirkninger. Fylkesutvalget krever nå at alle tar olja på land i Nordkapp, at terminalen på Veidnes må tas i bruk, og at det må bli flere ansatte på land enn det selskapene legger opp til. Ordfører Ingalill Olsen, og flere med henne, føler seg lurt av oljeselskapene.
I Lofoten, Vesterålen og Senja går næringslivet svært godt, blant anna fordi vi ikke er avhengig av olja. Som en næringslivsleder sa: «Ka har LoVeSe å hente på olja? Ingenting anna enn økt risiko». Den risikoen klarer vi oss best uten og derfor er det stadig færre som tror på oljeløftene, de ser hva som skjer.
Wenche Cumming
Leder
Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja
