LEDER
Det er et paradoks at Stokmarknes lufthavn på Skagen for ikke så mange år siden ble vurdert for lengre rullebane, mens spørsmålet nå er om de statlig kjøpte rutene til Bodø og Tromsø skal forsvinne. Den gangen var tanken å utvikle flyplassen slik at flere flytyper kunne bruke den og konkurransen kunne bli bedre. Nå brukes nettopp begrensningene ved kortbanen som en del av begrunnelsen for å flytte mer trafikk til Evenes.
Hålogalandsvegen er hovedårsaken til at denne diskusjonen har kommet opp. Den nye veien gjør Evenes betydelig nærmere Vesterålen, og det er ingen tvil om at det er en stor forbedring for regionen. Men en kortere vei til Evenes betyr ikke at Skagen mister sin funksjon. For Sortland vil Skagen fortsatt ligge langt nærmere enn Evenes, og fra Stokmarknes er forskjellen enda større. Det handler ikke bare om minutter på et kart. Det handler om hvor enkelt det faktisk er å komme seg til og fra flyplassen, særlig for pasienter, eldre reisende, næringsliv og mennesker som skal reise ofte.
Det spesielle er at Skagen heller ikke er en flyplass der etterspørselen har forsvunnet. Rutene brukes mye, og særlig Tromsø-ruten har svært høyt belegg. Stokmarknes har dessuten en stor andel pasientreiser. Dersom FOT-rutene forsvinner, vil en betydelig del av denne trafikken måtte finne andre løsninger, først og fremst via Evenes. Den nye veien gjør den løsningen bedre enn i dag, men den gjør den ikke like enkel som å ha en lokal flyplass.
Det er også grunn til å se lenger fram enn den neste FOT-kontrakten. Flyplasser bygges og drives for flere tiår, mens både flyteknologi og marked endres raskt. Nye regionale flytyper, elektriske løsninger og andre driftsmodeller kan i framtiden gjøre korte regionale ruter mer attraktive. Dersom Skagen først mister rutene og dermed gradvis passasjergrunnlaget, kan det bli langt vanskeligere å bygge opp igjen tilbudet senere.
Det er her historikken med planene om å forlenge rullebanen blir interessant. Den viser at myndighetene tidligere så et utviklingspotensial på Skagen. En lengre bane skulle åpne for flere flytyper og større konkurranse. I dag blir den korte banen snarere brukt som argument for at Evenes er mer effektiv. Det bør i det minste utløse spørsmålet om man har gått for raskt fra tanken om utvikling til tanken om avvikling.
Hålogalandsvegen bør gjøre Vesterålen bedre tilgjengelig. Det er vanskelig å se hvorfor en slik investering samtidig skal brukes som argument for å redusere en annen del av regionens transporttilbud. En ny vei og en lokal flyplass er ikke nødvendigvis konkurrerende løsninger. De kan tvert imot gjøre regionen mer robust sammen.
Det er derfor Skagens framtid ikke bør reduseres til et regnestykke om hvor mange millioner staten kan spare i én FOT-periode. Spørsmålet er større: Skal Vesterålen ha flere eller færre transportmuligheter i tiårene som kommer? Det er det spørsmålet som bør stå i sentrum før det tas beslutninger som kan være langt vanskeligere å reversere enn å gjennomføre.
