Museumsdirektør Geir Are Johansen ved Museum Nord sin administrasjon på Melbu hemmeligholdt en svært ubehagelig sannhet da han nekter LoVe24 innsyn i et dokument som Fylkesmannen i Nordland nå ha pålagt museet å utlevere til redaksjonen.
KOMMENTAR Denne sommeren ba denne redaksjonen om innsyn i et dokument som er gjengitt i den offentlige postjournalen til både Museum Nord og Hurtigrutens Hus. Brevet inneholdt et referat fra et møte mellom Museum Nord og Hurtigrutens Hus gjeldende samarbeidet mellom de to offentlige virksomhetene.
Ikke overraskende er det en svært ubehagelig sannhet som inntil nå har vært skjult i hemmeligholdte dokumenter. Og det gjelder avtaleforhold mellom de to offentlige virksomhetene, som vi gjengir annet sted.
Uavhengig av hva den ubehagelige sannheten faktisk gjelder, har museumsdirektør Geir Are Johansen fått en kraftig ripe i lakken. Han har med nebb og klør kjempet for at denne redaksjonen ikke skulle få innsyn i forholdet mellom museet og Hurtigrutens Hus. Han har også bevisst og feilaktig brukt Offentlighetslovens og Forvaltninglovens paragrafer for å lure seg unna offentlighetens innsyn i hva han egentlig driver med.
Og det har han gjort uten hjemmel i lovverket. Han har med andre ord brutt Offentlighetsloven ettertrykkelig. Det har Fylkesmannen i Nordland slått fast i et omfattende brev til museumsdirektøren.
Umiddelbart kan det for mange se ut til at dette handler om paragrafer og ikke noe mer enn det. Det handler imidlertid om noe mer, noe mye mer. Det saken gjelder, er forholdet mellom Museum Nord og Hurtigrutens Hus, der det har vært store diskusjoner og uenighet når det gjelder både tidligere forhold mellom de to partene, dagens forhold og det framtidige forholdet der det skal investeres nærmere 150 millioner kroner i vernebygg til hurtigruteskipet Finnmarken.
Diskusjonene og uenighetene mellom Museum Nord og Hurtigrutens hus har det lenge vært lagt lokk på. Dette har museet og kommuneforetaket sørget for. Og vi mener det har vært en bevisst trenering, der man bruker lovverket for å unndra seg pressens kritiske blikk. Mange kaller det udemokratisk, og i denne saken handler det om flere titalls millioner kroner bare i utgifter for Hadsel kommune.
Hemmeligholdet har uten tvil hatt den målsetting at samfunnet ikke skal få innsyn i hva de to offentlige foretakene foretar seg, på tross av at de i årene som kommer etter planene skal stå ansvarlig for forvaltning av opptil 150 millioner kroner.
På oss virker det som om både Hurtigrutens Hus og Museum Nord forsøker å trenere informasjonsflyten
At Hurtigrutens Hus som kommunalt foretak og Museum Nord som offentlig stiftelse begir seg ut på en ferd der de har en bevisst strategi om å holde offentligheten utenfor, er oppsiktsvekkende.
På oss virker det som om både Hurtigrutens Hus og Museum Nord forsøker å trenere informasjonsflyten, i påvente at de endelige avtalene og vedtakene skal komme på plass slik at vernebygget rundt hurtigruteskipet Finnmarken kan starte.
Når innsynet i prosessene rundt Finnmarken er så elendige som nå, hvordan kan samfunnet rundt stole på at de to institusjonene spiller med åpne kort overfor kommunens politikere, Nordland fylke og Riksantikvaren.
Vi ser ikke bort fra at det ligger begravet flere hunder og katter i arkivene til Hadsel kommune og Museum Nord. Vi er langtfra sikre på at alle prosessene rundt vernebygget på Stokmarknes er offentlige. Vi er heller ikke sikre på at alle tallene som Hurtigrutens Hus og Museum Nord skal innhente byggetillatelse på holder vann.
…fare for at det er en utbredt ukultur i prosessene som styrer arbeidet med Hurtigrutens Hus og vernebygget…
Vår erfaring med manglende offentlighet og hemmelighold i disse prosessene, forteller oss at det er fare for at det er en utbredt ukultur i prosessene som styrer arbeidet med Hurtigrutens Hus og vernebygget til Finnmarken. Vi har derfor ingen tiltro til de tall og formeninger som Hurtigrutens Hus og Museum Nord opererer med er sanne.
Vi blir ikke overrasket om at skatteregninga for vernebygget kan bli det dobbelte av det man har skissert. For denne redaksjonen ser det ut til at det viktigste er å få bygget på plass, og så ta regningen som den kommer i årene som kommer.
Spørsmålet er hvem som eventuelt vil lide under det?
