Nyhetsredaktør Erik Jenssen i Kyst og Fjord forteller oppsiktsvekkende åpent om en fiskerinæring preget av frykt, trusler og taushet. Historiene har vært mange, og alle har hørt dem, skriver han.
Dermed reiser han et spørsmål som også rammer hans egen avis: Hvorfor var det politiet, og ikke den spesialiserte fiskeripressen, som måtte løfte denne ukulturen fram i lyset?
Kommentar: Thor-Ivar Guldberg
Det er ikke hver dag en nyhetsredaktør leverer et så godt utgangspunkt for kritisk journalistikk om sin egen redaksjon. Erik Jenssen gjør nettopp det i kommentaren «Hvordan havnet vi her?».
Han beskriver en næring der ansatte risikerer levebrødet dersom de forteller om juks. Der fiskere kan miste muligheten til å levere fangsten dersom de varsler om naboen. Der lojaliteten til miljøet veier tyngre enn hensynet til loven.
Så kommer den avslørende setningen: «Historiene er mange, vi har alle hørt dem – alltid under løfte om anonymitet.»
Javel, Jenssen. Dere har altså hørt historiene. Dere har kjent til frykten og taushetskulturen. Dere har visst at mennesker risikerer alvorlige represalier dersom de forteller hva som foregår.
Men hva gjorde Kyst og Fjord med denne kunnskapen?
Hvor er de store avsløringene? Hvor er de systematiske undersøkelsene av forholdene Jenssen nå beskriver? Hvor er journalistikken som utfordret dem som angivelig sørget for at ingen våget å snakke?
Jenssen gir ingen svar. Han retter i stedet oppmerksomheten mot politiets metoder, omfattende etterforskning og risikoen for at store straffesaker kan ende uten domfellelse.
Det er selvsagt legitimt å stille kritiske spørsmål til politiet. Men det blir en underlig øvelse når den samme redaktøren forteller at en hel næring i årevis har vært preget av en taushetskultur som hans egen redaksjon har kjent til.
En presse som kjenner miljøet
Kyst og Fjord er ingen tilfeldig lokalavis som av og til skriver om fiskerinæringen. Dette er avisens spesialfelt. Redaksjonen kjenner aktørene, miljøene, konfliktene og forbindelsene.
Nettopp derfor burde den ha særlig gode forutsetninger for å undersøke opplysninger om systematisk juks og trusler mot varslere. Det er ikke nok å kjenne menneskene, snakke med dem på kaia og referere hva de mener om myndighetene. En journalist skal også stille de spørsmålene som gjør informantene ubekvemme.
Et løfte om anonymitet er heller ingen grunn til å legge bort historien. Tvert imot er kildevernet et av journalistikkens viktigste redskaper når mennesker frykter represalier. Selvfølgelig må påstander undersøkes og dokumenteres før de publiseres. Det er nettopp dette undersøkende journalistikk handler om.
Jenssen forteller oss at historiene finnes. Men han forteller ikke hvilke undersøkelser avisen selv har gjort for å komme til bunns i dem.
Lett å kritisere andre medier
Det blir ikke mindre interessant av at Kyst og Fjord tidligere har kritisert rikspressen for manglende interesse for fiskerikriminalitet.
I et innlegg i Journalisten i mai 2025 gikk avisens journalist Tarjei Engeset Ofstad hardt ut mot de store redaksjonenes prioriteringer. Fiskerikriminalitet fikk for liten oppmerksomhet, mente han.Kritikken kan godt være berettiget. Men den kan også vendes mot Kyst og Fjord. Eller var det et fåfengt forsøk på å få aksept for å følge de store avisene, dersom de torte det småavisen måtte se forbi.
For hva er verst? At en riksavis med hovedkontor i Oslo ikke kjenner til alt som foregår på et fiskebruk i Nord-Norge, eller at en spesialisert fiskeriavis forteller at den har hørt historier om alvorlige forhold uten samtidig å kunne vise til hvordan den selv har forsøkt å avdekke dem? Det siste fortjener i det minste en forklaring.
Fiskeressursene tilhører fellesskapet
Saken handler heller ikke bare om fiskere, mottak og kontrollmyndigheter. Den handler om ressursene som tilhører oss alle. Dersom fisk bevisst holdes utenfor registreringene, rammer det både fellesskapets verdier, de lovlydige fiskerne og kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen.
Det er ikke småtterier. Det er forhold som kan få konsekvenser langt utover den enkelte fisker og det enkelte mottak. Derfor må også pressen være villig til å undersøke dem, selv når undersøkelsene rammer mennesker som journalister har kjent gjennom mange år.
Jenssen har rett i at ingen skal forhåndsdømmes. Siktede personer er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Henlagte saker og frifinnelser må omtales grundig og korrekt. Men uskyldspresumsjonen er ikke et argument for å unnlate å undersøke kritikkverdige forhold.
Og frykten for å støte fra seg kilder kan aldri være en unnskyldning for å la være. Heller ikke om leserne, fiskere og fiskeindustrien, skulle vende seg mot dem. Slutte å abonnere?
Nå må Kyst og Fjord svare
Vær Varsom-plakaten sier at pressen skal avdekke kritikkverdige forhold. Den understreker også plikten til å rette et kritisk søkelys mot hvordan mediene selv oppfyller samfunnsrollen sin. Det er på tide å rette dette søkelyset mot Kyst og Fjord.
For Jenssens kommentar etterlater et inntrykk av en redaksjon som har stått tett på en ukultur, hørt historiene og kjent mekanismene, men som først nå, når politiet aksjonerer med store mannskaper, beskriver hvor alvorlig situasjonen er.
Det er et alvorlig inntrykk, og avisen bør få anledning til å tilbakevise det. Kanskje har Kyst og Fjord gjennomført undersøkelser som ikke førte fram. Kanskje har redaksjonen forsøkt å dokumentere forholdene uten å lykkes. I så fall vil det være interessant å få vite det.
Men Jenssen kan ikke både slå fast at alle har hørt historiene, beskrive en nærmest mafiøs taushetskultur og samtidig la være å drøfte hvilken rolle hans egen avis har spilt.
Han spør hvordan fiskerinæringen havnet her.
Det er på tide at han også svarer på hvordan Kyst og Fjord havnet her.
For hvis fiskeripressen kjente til forholdene, men ikke maktet å avdekke dem, er ikke dette bare en historie om en næring preget av taushet. Da er det også en historie om en presse som kan ha sviktet sitt viktigste samfunnsoppdrag: Samfunnskritikk!
Av og til må man takke nei
Som journalist har jeg også fått tilbud om historier som må beholdes med anonymitet og at det ikke «må bringes videre». Slike tilbud har jeg alltid avslått, og gjort kilder oppmerksom på at: Det kan jeg få hos andre kilder, og da er det ikke alltid historien har blitt fortalt. Rett og slett for å forbeholde meg retten om å skrive om kritiske saker, og der kilden ikke senere skal kunne komme tilbake å si: Du har brutt avtalen vår!
Om det er korrekt at det er mafiatilstander i fiskerinæringa, er poenget at de såkalte «anonyme» kildenes historie kan være en måte å bidra til at historien aldri blir fortalt. Det kan være fristende å høre slike klausulbelagte historier, men om du ikke skal skrive dem, har du ikke behov for dem. Heller ikke som bakgrunnsinformasjon, dersom du ikke skal skrive om det i avisa. Det er verken i samfunnets eller pressens interesse., eller fiskernes eller fiskerinæringens interesse.
