Det er så deilig å høre på nasjonal radio på ettermiddagen når de varsler om bilkø ved Skedsmokorset, forsinkelser på pendlertoget til Kolbotn og trafikkork i Vaterlandstunnellen. Selv har man kommet seg hjem fra jobb for lenge siden. Det tar fem minutter med bil, kanskje sju hvis det er rushtrafikk. Eller en 15 minutters sykkeltur, som alltid innebærer en spektakulær naturopplevelse med utsikt mot havet og det skiftende lyset der ute.
Av Marianne Linder Olsen, styremedlem i Vågan Venstre
Å flytte fra Oslo til Lofoten er ingen liten overgang. Brått føler man seg langt unna resten av verden. Samfunnet er lite og gjennomsiktig. Det er umulig å gjemme seg bort på en cafe. Å reise utenlands innebærer alltid i første omgang en kostnads- og tidkrevende reise innenlands. Likevel – jeg ville aldri i verden byttet tilbake.
Jeg står nesten aldri i kø lenger. Har jeg fem ærender på en dag, så går det helt fint an å gjennomføre uten å bli utsatt for kronglete trafikk, lange avstander og manglende parkeringsplasser. Pulsen er lav.
Barna mine går på en liten skole med passe små klasser og trygge, gode voksne som man også treffer på butikken og på fotballbanen. Det har nettopp blitt bygget en ny og topp moderne skole i lokalsamfunnet mitt, og to andre av kommunens skoler skal også få helt nye og fine bygg. Vi har en splitter ny turn- og håndballhall der jeg bor, innendørs klatrevegg, en haug med fotballbaner og profesjonelt preparerte skiløyper.
Dugnadsånden er påtagelig. Idrettslagene er mange og store. Vi har et fantastisk, dugnadsdrevet alpinanlegg. Ungene mine trenes i diverse aktiviteter av folk som bruker fritiden sin på å skape en sunn og trygg arena for egne og andres barn. Klubbhus pusses og males, og turneringer arrangeres på løpende bånd.
Om sommeren er det tilbud om fotballskole, forskerskole, friluftscamp, rideleir, rokurs i nordlandsbåter og svømmekurs, alt i nærområdet.
Vi har et flunkende nytt kulturhus med et tettpakket program av konserter, teaterforestillinger og store og små konferanser. Rundt torget og den vakre havna har vi mange restauranter med kjøkken av internasjonal klasse.
Vil vi ha urban og moderne stemning i mens vi spiser, eller et mer rustikt og intimt bryggemiljø? Det er bare å velge.
I stedet for å ta t-banen eller trikken for å komme ut i marka, går vi bare ut. Marka er innen rekkevidde på få minutter til fots for de fleste som bor her. Man trenger ikke være i spesielt god form for å komme opp på en fjelltopp i løpet av en times tid. Og i stedet for å gå gjennom bare mark og mer mark, så kommer man frem, til toppen. Og får en utsikt som tar pusten fra en – hver gang. En utsikt som folk fra andre land betaler tusenvis av kroner for å få oppleve, bare en gang i livet. Utsikten er aldri den samme, uansett hvilken av alle toppene i dette topptur-Disneyland man velger å gå opp på. Lyset, været og havet gjør opplevelsen helt unik fra gang til gang.
Anita Krohn Traaseth i Innovasjon Norge har merket seg optimismen som råder i næringslivet i Lofoten. Det har hun god grunn til.
Hittil i 2016 er det registrert mer enn fem hundre nyetablerte firma i regionen.
Midtvinters er både Vestfjorden og “yttersia” spekket med fiskebåter, som henter opp rundt 40.000 tonn torsk på få uker. Under havoverflaten foregår en av de største og viktigste ynglingene av matfisk i hele verden.
Det produseres lokal mat også på land: Lofotlam, krydderurter, ost og pølse sendes fra Lofoten til butikker og restauranter over hele landet. Turistnæringen blomstrer i en slik grad at håndteringen av denne folketilstrømningen er årsak til het debatt i lokalsamfunnet og blant våre politikere.
Lokalavisene har gjennom året hatt flere oppslag med fornøyde småbarnsfamilier som har forlatt sentrale strøk til fordel for dette vakre øysamfunnet. De har enten fått seg gode jobber her, eller de skaper sin egen arbeidsplass. Felles for dem alle er at de fryder seg over den rå, ekte, friske og ubesudlede naturen som de kan boltre seg i – til lands og til vanns. Jeg skal vedde på at de også fryder seg over ettermiddagens trafikkmeldinger fra Østlandet.
- Lofoten trenger ikke oljeindustrien.
- Lofoten trenger ikke en statsminister som svartmaler regionen og snakker om fraflytting.
- Men fremtiden trenger et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja.
