Når kommunene skal samarbeide om flere helseoppgaver, må også ansvaret for regningen være tydelig. Lofoten og Vesterålen bør samles i én kommune. Hvis ikke kan strid om hvem som betaler mest, svekke tjenestene innbyggerne er avhengige av. Striden mellom kommunene er overmoden, og det bør nå bli slutt på selvplagingen.
LEDER
Helsereformutvalget vil flytte flere oppgaver nærmere innbyggerne og legge opp til tettere samarbeid mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Fylkesrådsleder Marianne Dobak Kvensjø peker på to avgjørende forutsetninger: Kommunene må få penger og fagfolk når de får nye oppgaver, og helsevesenet må ses i sammenheng.
Det er gode prinsipper, men de løser ikke av seg selv et grunnleggende problem: Hvem skal betale når kommuner med svært ulik økonomi og størrelse skal bygge opp felles tjenester?
Dersom Lofoten og Vesterålen skal opprette felles fagmiljøer, helsehus eller andre enheter, må utgiftene fordeles. Det kan bli vanskelig. En større kommune kan mene at den betaler en uforholdsmessig stor del av sitt budsjett for tjenester som også kommer mindre kommuner til gode. De mindre kommunene kan på sin side hevde at de ikke har råd til å bidra mer. Da kan samarbeidet bli en kamp om fordelingsnøkler, i stedet for et løft for pasientene.
Det er ikke gitt at dette skjer, men reformen bør ikke bygge på at kommunene til enhver tid er enige om hvem som skal ta regningen. Hvis uenigheten blir stor nok, kan den bremse eller torpedere felles løsninger. Det er innbyggerne som risikerer å betale prisen, særlig der små kommuner allerede har begrenset tilgang på fagfolk og kapasitet.
En felles kommune for Lofoten og Vesterålen vil ikke fjerne avstandene. Området er stort, og beslutningene må fortsatt ta hensyn til lokale behov. Men én kommune vil samle det politiske og økonomiske ansvaret. Da blir det mindre rom for å skyve kostnader over på nabokommunen og større mulighet til å prioritere helsepersonell og tjenester ut fra behovene i hele regionen. De bør ta med seg Lødingen i det samme jafset.
Det betyr ikke at alle tjenester skal sentraliseres. Nærhet til pasientene må være et mål også etter en sammenslåing. Større fagmiljøer kan dessuten gjøre det lettere å rekruttere og beholde ansatte. En bonus er at det også kan få betydning for andre deler av kommunens tilbud til sine innbyggere.
Kvensjø har rett i at kommunene ikke kan få flere oppgaver uten at ressurser og kompetanse følger med. Men reformen trenger også kommuner som er store nok til å bære ansvaret og fordele kostnadene uten at hvert samarbeid blir en ny dragkamp.
Hvis staten mener alvor med å flytte helseoppgaver nærmere folk, må den også ta spørsmålet om kommunestruktur på alvor. Lofoten og Vesterålen bør bli én kommune. Frivillig samarbeid kan være et steg på veien, men det kan ikke være en varig løsning dersom økonomisk uenighet setter pasientenes tilbud i fare. Det er med andre ord på tide å si nei til videre selvpining i disse regionene.
