Av fylkesordfører Sonja Alice Steen, Arbeiderpartiet
6. februar er samenes nasjonaldag. Den ble feiret for første gang i 1993 og har utviklet seg til å bli en tradisjon som årlig markeres mange steder i Norge, Sverige, Finland og Russland.
Dagen markeres til minne om det første samiske landsmøtet som ble holdt i Metodistkirken i Tråante-Trondheim i 1917. Det var første gang samene var samlet for å fremme saker som ett folk, også over nasjonalstatsgrensene. I år er det 100-års jubileum som vil foregå med arrangementer og markeringer på forskjellige steder i Sápmi. Men den største feiringa vil skje hele neste uke i Trondheim hvor bl.a. H.M. Kongen, Statsministeren og representanter for fylkeskommuner, de respektive Sametingene, samiske institusjoner m.fl. vil være tilstede. Tråante-Trondheim 2017 skal være en storstilt markering av 100 års kamp for demokrati, rettferdighet og mangfold. Nordland fylkeskommune vil også være godt representert og selv arrangere en mottakelse i samarbeid med Troms og Finnmark fylkeskommuner, samt Trondheim Kommune.
Elsa Laula Renberg (f. 1877- d. 1931) var en av initiativtakerne til det første landsmøtet. Hun var sørsame, født i Susendalen på Helgeland, men var opprinnelig svensk statsborger.
Hun var ei av de første som fikk høyere utdanning og var utdannet jordmor. I 1904 deltok hun i stiftelsen verdens første samiske organisasjon i Sverige. Samme år utgav hun boka «Inför Lif eller Død? Sanningsord i de Lappska Förhållandena». Her tok hun opp retten til å drive reindrift, samenes rett til land og vann og til en skolegang hvor samisk språk hadde sin naturlige plass.
Det var ikke lett å være samisk foregangskvinne på starten av forrige århundre. Situasjonen ble så tilspisset at hun risikerte arrestasjon i Sverige og valgte derfor å dra over til Norge. Hun ble gift i Norge og i 1910 tok hun initiativet til dannelsen av Brurskanken samiske kvinneforening. Det var sammen med styret i kvinneforeningen Renberg arrangerte landsmøtet i 1917. Møtet samlet ca. 150 deltakere, og Elsa holdt åpningstalen. Landsmøtets viktigste saker som ble drøftet var behovet for en ny reindriftlovgivning og kravet om en egen samisk skole hvor barna måtte få undervisning i og på samisk.
I 1917 og i mellomkrigstiden var fornorskningspolitikken kanskje på sitt sterkeste. Jeg vil peke på at det en gang var offisiell politikk å skrive det samiske ut av historien og fellesskapet. Samisk kulturarv ble ikke ansett som norsk kulturarv. I dag er politikken det motsatte. Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) ble vedtatt i 1987. «Sameparagrafen» i Grunnloven (Gr.l.§108) ble vedtatt i 1988. Dette er en overordnet rettsregel som retter seg mot statens myndigheter og pålegger den norske stat en plikt til å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det krever bevisst satsing fra det offentlige for å rette opp tidligere urett og for å oppfylle de samiske rettighetene.
Det samiske perspektiv er gjennomgående i Fylkesplan for Nordland. I Nordland snakkes alle de tre offisielle samiske språkene, nord-, lule-, og sørsamisk og Nordland fylkeskommune vil arbeide for at disse språkene har gode rammebetingelser og at de samiske språkrettighetene skal oppfylles.
De samiske kompetansemiljøene, institusjonene og sentrene i fylket er viktige samarbeidspartnere i språkarbeidet og i å realisere vår visjon om et nyskapende Nordland. Et viktig poeng er at satsingen på det samiske kommer det øvrige samfunnet til gode. Eksempelvis vil sterke samiske opplevelsesnæringer også styrke det regionale næringslivet. Samisk kultur gjennomgår store endringer som det øvrige samfunnet. For å opprettholde sysselsetting og dermed bosetting i de tradisjonelle samiske områdene må det satses på innovasjon og entreprenørskap.
Det går en tråd fra det første landsmøtet i Trondheim til i dag. Selv om de samiske rettigheter lovfestes og det samiske synliggjøres i stedsnavn, på skilt og i historieskrivingen, er mange av de samme kampsakene som ble fremmet for 100 år siden dessverre fortsatt de samme kampsakene i dag. Vi ser dette i kampen for å opprettholde sameskolen i Hattfjelldal, en skole som paradoksalt nok ble opprettet som et svar på landstyresaken om egen skole. Vi ser fortsatt mangelen på samiske språklærere og læremidler, reindriftas utfordringer og uavklarte rettighetsspørsmål m.m.
For å hedre Elsa Laula og de andre kvinnene som engasjerte seg i 1917, bør vi som samfunn unngå at disse kampsakene fremdeles er uavklart når neste jubileum skal feires.
Samiske spørsmålene angår heller ikke et fåtall samer. Svært mange i Nordland har samiske røtter. Og jeg vil stolt påminne alle om at det var her i Nordland mye av det samiske organiseringsarbeidet startet. Elsa Laula Renberg var fronfigur, men engasjementet var så sterkt at det til og med ble stilt egen samisk liste til Stortingsvalget i 1920 med samer fra hele fylket.
Gjennom en bevisst satsing på det samiske bekrefter vi at denne identiteten er viktig og verdifull og at det samiske angår oss selv som fellesskap, men også kulturelt, identitetsmessig og næringsmessig. Det samiske og det norske er vår felles kulturarv. Derfor er denne dagen viktig. Gratulerer med dagen og med 100 årsjubileet alle sammen!
