LEDER
Det er lett å le av Donald Trumps mest rabiate utspill. Det er mer behagelig å riste på hodet og kalle det galskap enn å ta inn over seg at vi sannsynligvis ser en ganske kald, kalkulert kommunikasjonsstrategi i sanntid.
Forskning på Trumps bruk av medier og sosiale plattformer viser et mønster: når det truer med å feste seg en alvorlig sak – etterforskning, lekkasjer, økonomisk uro – øker volumet av nye skandaler, sjokkerende formuleringer og konstruerte konflikter. Det skaper en konstant krisemodus som gjør det nesten umulig for offentligheten å holde fast ved én sak over tid.
I dette bildet er både Epstein-saken og USAs eksploderende utenlandsgjeld ikke tilfeldige baktepper, men sentrale sårpunkter. Trump har gjennom årene skiftet forklaring på Epstein, bagatellisert eller avfeid saken som politisk motivert, og reagert med angrep og avledninger når kravene om full åpenhet om nettverk, gjestelister og medansvar har vokst. Det er ikke uten grunn at kritikere beskriver det som en distraksjonsmaskin: hver gang dokumenter, ofrenes historier eller myndighetenes håndtering nærmer seg et reelt politisk oppgjør, dukker det opp nye utspill som sluker nyhetssyklusen.
Samtidig seiler USA inn i en historisk gjeldskrise. Statens gjeld har passert 38 billioner dollar, og seriøse miljøer advarer mot at landet nærmer seg en farlig sone der handlingsrommet snevres dramatisk inn. Trumps egen økonomiske politikk, med store skattekutt og omfattende omlegginger, er beregnet til å forverre gjeldsproblemet betydelig. Likevel er en stor del av debatten i amerikanske medier ikke bundet til langsiktig gjeldsbærekraft, men til daglige utbrudd, personangrep og kulturkriger. Den permanente støyen fungerer som en lydkulisse som drukner de tunge, tekniske og upopulære realitetene.
Bak bråket pågår et mer stillferdig maktskifte. I sin nye periode har Trump flyttet grenser for presidentmakt, politisert embetsverket og svekket uavhengige institusjoner – inkludert dem som skal kontrollere økonomi, forvaltning og miljø. Flere av disse grepene ligger tett opp til ideologien bak «Project 2025», som søker å samle makt i det utøvende apparatet, rydde ut uavhengige byråkrater og bremse rettighets- og miljøvern. Når faglige og rettslige motstemmer svekkes, blir det samtidig lettere å skyve både gjeldskrisen og Epstein-komplekset foran seg uten reelt oppgjør. En svakere rettsstat er alltid gode nyheter for dem som har mest å skjule.
For medier ligger det et ubehagelig speil i dette. Trump-metoden fungerer bare dersom journalister og publikum lar bråket styre dagsordenen. Når hver grotesk formulering blir toppsak, mens lov- og systemendringer havner i notisspalter, blir pressen ufrivillig medforfatter av distraksjonen. Forskningen viser tydelig hvordan mediene flytter blikket når nye sjokk kommer; resultatet er en offentlighet som husker de siste fornærmelsene, men knapt de siste lovendringene.
Miljøpolitikk undergraves sjelden med et smell; den uthules gjennom små endringer i regler, budsjetter og tilsyn. Når institusjoner for fag, kontroll og rettigheter svekkes, rammer det både klima, natur og sårbare grupper – samtidig som oppmerksomheten bindes til stadig nye symbolsaker. En president som både forsterker gjeldsbombe, skyver unna et mørkt kapittel som Epstein, og systematisk svekker demokratiets bremser, er en reell trussel mot langsiktig natur- og samfunnsvern.
Derfor bør ikke spørsmålet være om de «sinnssyke» utspillene dekker over Epstein eller gjelden alene. Spørsmålet er hva slags politikk som vinner på at vi aldri får ro til å snakke ferdig om noen av delene. For lokale redaksjoner må svaret være et tydelig redaksjonelt valg: å nedprioritere støyen, og systematisk følge pengene, paragrafene og makten. Det er der konsekvensene for mennesker, rettsstat og natur faktisk avgjøres.