Kronikk av Fylkesrådsleder i Nordland, Tomas Norvoll (Ap).
«Olje- og gassnæringen har overoppfylt ringvirkningene i Nord-Norge.» Det fortalte Norges statsminister, Erna Solberg, på åpningen av Nord i Sør-konferansen. Det er ikke bare oppsiktsvekkende. Det er galt.
Kunnskapsparken i Bodø utarbeider hvert år en rapport om leverandørindustrien innen olje- og gass i Nord-Norge.
I 2015 viser rapporten at verdiskapningen i landsdelen var på litt over 1,5 milliarder kroner.
Forskere ved Harvard Kennedy School påpeker at en de største utfordringene mellom lokalsamfunn og olje- og gasselskaper nettopp er hvordan fordelene ved et prosjekt skal fordeles.
Det har utvilsomt overføringsverdi til nordområdene. I årrekke har spørsmål om nye letearealer i Nord-Norge vært på den politiske dagsorden. Ikke minst i forhold til Nordland VI og VII og Troms II.
Det er stor skepsis blant en rekke aktører. Det nye er at skepsisen ikke bare finnes blant dem som er bekymret for sameksistens med andre næringer, eller blant miljøforkjempere. Også viktige aktører innenfor industri reflekterer over om vi har noe igjen for å åpne kysten vår for petroleumsaktivitet. Til og med styrelederen i NHO Nordland har omtalt aktiviteten som glassperler.
En del av skepsisen knytter seg nettopp til at petroleumssektoren har gitt for lite ringvirkninger i nord.
I Finnmark er det blant annet misnøye med at Johan Castberg-feltet ikke føres i land.
På Helgeland har vi over år sett at selskapene ikke har bidratt i stor nok grad til verdiskapning og arbeidsplasser.
I lys av dette blir det svært underlig å forstå statsministerens utsagn om at selskapene har overoppfylt ringvirkningene i Nord-Norge.
Olje- og energiminister Terje Søviknes holdt innlegg på Nordlandskonferansen. Her uttalte han at det er for tidlig å snakke om ytterligere ringvirkninger i nord. Dette vil først måtte komme når nye felt åpnes.
Det er aktiviteten som skal skape ringvirkninger og arbeidsplasser. Ikke politikken altså.
Denne holdningen viser jo med all tydelighet at vi har en regjering som ikke vil skape vekst gjennom en aktiv næringspolitikk.
Budskapet fra regjeringen til leverandørindustrien på Helgeland, i Salten, i Ofoten samt Vesterålen og Lofoten er enkelt. Eller hele Nord-Norge for den saks skyld;
Dere er ikke viktig.
Jeg mener vi i Norge må tenke at vi skal knytte en sosial kontrakt til naturressursene.
Vi har mange viktige naturressurser i nord. Det er med god grunn at Nord-Norge omtales som «Gullkysten». I følge siste utgave av Indeks Nordland øker verdiskapingen og aktiviteten kraftig. Dette er bra. Skal det legges til rette for mer leteareral og mer utvinning innen olje og gass, innen mineral, havbruk eller vindkraft i Norge, må det knyttes opp til en sosial kontrakt.
Man skal ikke være overrasket over at engasjementet for å konsekvensutrede og eventuelt åpne nye områder er dalende blant befolkningen i nord. Særlig gjelder dette i Lofoten og Vesterålen. Regjeringen, både den nåværende og den som må komme etter stortingsvalget, har et klart ansvar for å vise hvordan aktivitet i nord skal gi arbeidsplasser i disse regionene.
Vi må ha en aktiv næringspolitikk knyttet til naturressursene i Norge. Det skaper innovasjon. Det sikrer verdiskapning. Og det skaper nye arbeidsplasser.
Nå skal Dvalin-feltet utenfor Nordlandskysten bygges ut.
Investeringene er forventet på om lag 10-11 milliarder og driftskostnadene er estimert til omtrent 10 milliarder.
Altså en innvestering på over 20 milliarder kroner.
Både utbyggingen og fremtidig drift skal gjøres via Heidrun-feltet i Midt-Norge.
Regjeringen mener heller ikke her at arbeidsplassene skal tilfalle det regionale næringslivet.
Leverandørklyngene på Helgeland og helikopterbasen i Brønnøysund trenger altså ikke nye arbeidsplasser.
Da er det vel bare å oppsummere med at Regjeringen ikke bare mangler en aktiv næringspolitikk i sin verktøykasse. De mangler også nordområdepolitikk.
