Når Hadsel-ordfører Kjell-Børge Freiberg (H) nå inviterer Vågan til samtaler om kommunesammenslåing, er det påfallende at Sortlands ordfører Grete Ellingsen (H) holder seg unna bordet. Freiberg drømmer faktisk om en storkommune bestående av nettopp Hadsel, Sortland og Vågan, men må tydeligvis klare seg uten Sortlands aktive deltakelse i de innledende samtalene. Han ser også for seg at kommunen da skal få gjennomslag for sin gamle idé om å bygge tunell under Hadselfjorden, som vil binde Lofoten og Vesterålen sammen på en helt ny måte.
LEDER
Hva er Ellingsen egentlig redd for? Historien gir noen ledetråder. Tilbake i 2014 var hun positiv til en storkommune i Vesterålen, men da på Sortlands premisser. Nå, når Hadsel tar initiativet og inviterer Vågan – en lofotkommune – til bordet, risikerer Sortland å bli marginalisert i en prosess de ikke selv styrer. Noen vil også hevde at problemet for Sortland er at midtbunktet blir flyttet mot Hadselfjorden, i Stedet for Sortlandssundet dersom det blir noe av en slik sammenslåing. Dessuten vil Hadsel kunn ebli stående midt i den nye kommunen, dersom Sortland blir med.
Det mest nærliggende er at Ellingsen frykter å måtte forsvare en sammenslåing overfor sine velgere uten å ha kontroll over utfallet. Sortland er den største kommunen i Vesterålen med over 10 000 innbyggere og fungerer som regionens handelssenter. I en eventuell trepart-sammenslåing med Hadsel og Vågan ville det være usikkert om Sortland beholder sin dominerende posisjon.
Strategisk passivitet eller manglende politisk mot?
Ved å la Hadsel og Vågan «date» alene, kan Ellingsen observere prosessen fra sidelinjen uten å måtte ta stilling. Dette er politisk trygt på kort sikt, men kortsiktig tenkning. Når Moskenes og Vestvågøy nylig ble vedtatt slått sammen til Vest-Lofoten kommune, har kommunesammenslåing igjen kommet på agendaen i regionen. Hadsel har registrert denne utviklingen og ønsker å utforske mulighetene.
Sortlands passivitet kan også handle om partilojalitet overfor Høyre-kollega Freiberg – ved å ikke offentlig motsette seg prosessen, men heller ikke delta aktivt. Dette gir rom for å trekke seg unna hvis prosessen blir upopulær.
Konsekvensene av å stå utenfor
Det ironiske er at ved å holde seg unna kan Sortland risikere det verste: at Hadsel og Vågan finner tonen, etablerer felles plattform, og senere presenterer Sortland for et fait accompli. Da står kommunen overfor valget mellom å bli med i en sammenslåing de ikke har formet, eller å stå igjen alene mens nabokommunene bygger en større og sterkere enhet.
Historien viser at Sortland tidligere har vedtatt å ville bestå som egen kommune og gått imot sammenslåing. Kanskje er det nettopp denne holdningen som fortsatt råder, men som ikke tør komme tydelig fram i en tid hvor kommunesammenslåinger igjen er på dagsordenen.
Ellingsen kan ikke vente evig. Ved å nekte å møte opp til «daten», sender hun et signal om at Sortland ikke er interessert i regionalt samarbeid på likeverdig basis – eller at hun mangler mot til å ta den debatten med sine egne innbyggere. Det er imidlertid et godt signal at hun vil ta saken videre til formannskapet i Sortland for å lufte de gamle tankene om sammenslåing der.
