Andøyposten, Sortlandsavisa, Bladet Vesterålen og Vesteraalens Avis utgjør trolig det tetteste papiravismangfoldet man kan oppdrive her til lands. Spørsmålet er om det er sunt og bra for samfunnet; og for journalistikken?
Konkurransen blant papiravisene i Vesterålen står mellom to blokker; Bladet Vesterålen på den ene siden samt Andøyposten, Sortlandsavisa og Vesteraalens Avis på den andre. Blokkene eies av to konkurrerende medieselskap.
Vi har tidligere skrevet at avisene foreløpig lever i beste velgående, men konkurransen avisen imellom kan være det som på sikt sliter ut avisene økonomisk, slik at de etter hvert går inn i historiebøkene.
At det er tøft å drive avis i Vesterålen, viste satsingen på ukeavisen Yderst i Bø. De oppnådde fantastisk nok å få over tusen abonnenter i løpet av sine første leveår, men måtte selv med statstrøtte trekke inn årene for ukeavisen.
Samtidig har Vesteraalens Avis – fylkets eldste – for første gang i sin historie ikke lenger hundre prosent redaktør med sete i Hadsel kommune. All makt er nå samlet på Sortland, hvor redaktøren styrer avisene Andøyposten, Sortlandsavisa og Vesteraalens Avis fra det uformelle regionsenteret.
For makthavene i kommunene og næringslivet er det hyggelig å ha noe å velge i mellom når de skal promotere sine saker. De kan fritt velge medie og vennliginnstilte journalister, og på sett og vis styre unna den kritikken de egentlig burde fått.
Avisproduksjon og all annen journalistikk handler om nyheter, og da bør man være først ute. Dessverre lider journalistikken under tidspresset, der det å være først av og til går foran presseetiske vurderinger og kildekritikk.
Dessverre er konkurransen mellom journalistene i ferd med å redusere verdien av mediene i seg selv, der pressens egentlige hensikt – nemlig å se makthaverne etter i kortene – stadig blir nedprioritert eller man ikke har nok ressurser til å produsere kritikk – rett og slett fordi det er ressurs- og tidskrevende.
Spørsmålet er da om vi egentlig trenger disse avisene, som mer og mer blir magasiner med hyggelig stoff og brede smil, og som fra tid til annen i alle fall forsøker å overgå Facebook med smil og likes. Mye av stoffet er dessuten det samme, i hvert fall for de kommunene hvor det er størst konkurranse.
Tidligere hadde eksempelvis Bodø by to store aviser, Nordlandsposten og Nordlands Framtid. De skrev om de samme sakene, men med litt ulike titler. De brukte flere tiår på å forstå at de måtte slå seg sammen. Avisa Nordland ble født og det ble slutt på at to aviser fra samme by skrev fotballreferater fra samme kamp. Og det finnes mange slike eksempler oppover og nedover landet.
Avisene i Vesterålen har nok litt ulike utgangspunkt og geografisk forankring, men vi mener at det vil være en stor fordel å slå sammen de fire avisene. Akkurat som for kommunereformen vil det totalt sett for disse avisene være mye å spare administrativ på å slå seg sammen. De sparte pengene kan da pløyes inn i realt pressearbeid, som man ser stadig mindre av.
Den virkelig store synergien vil man kunne oppnå gjennom økt satsing på primæroppgaven, det å lage nyheter, mer dyptgripende saker og ikke minst samfunnskritikk.
Dersom næringsliv, kommuner og politikere får én stor papiravis å forholde seg til Vesterålen, mener vi at det også blir større rom for å virkelig stille de gode, begrunnede og relevante spørsmålene; sette avsløringene på trykk og på en ny måte revitalisere hele poenget med å lage papiravis; nemlig å gjøre det avisene egentlig skal bedrive – som blant annet å være en aktiv samfunnskritiker.
Og du, dersom du trodde at journalistene i denne regionen kan skrive hva de vil, så tror du vel egentlig ikke på det. Med den store konkurransen mellom de fire papiravisene i Vesterålen, veier redaktørene sine ord på gullvekt – i frykt for å miste annonsekroner og annonsebilag til konkurrenten. På tross av pressereglene.
Med én stor papiravis i regionen, tipper vi at penna får en annen valør. Det ubesvarte spørsmålet er om vi fortsatt trenger variasjonen som pressen i regionen fortsatt kan presentere.
