I denne uken forsøkte et advokatfirma og et kartleggingsselskap som lever av oppdrettsnæringen å overbevise norske miljømyndigheter om at føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven har «mistet sin mening».
LEDER
Kronikken i Kyst.no fra SANDS Advokatfirma og Aspecto er et lærebokeksempel på hvordan næringsinteresser forsøker å undergrave norsk naturvern ved å kle seg i vitenskapens klær.
Advokat Halfdan Mellbye og marinbiolog Kelsey Archer Barnhill argumenterer for at økt havbunnskartlegging siden 2022 gjør føre-var-prinsippet «overflødig». Deres logikk: Siden vi nå vet mer om hvor sjøtre, koraller og andre rødlistede arter finnes, trenger vi ikke lenger være forsiktige. Les kronikken deres i kyst.no.
Dette er en fullstendig misforståelse – eller bevisst feilrepresentasjon – av norsk miljølovgivning. Da Stortinget vedtok naturmangfoldloven, var departementet krystallklart: «Sammenhengene i økosystemene er svært komplekse, og selv om kunnskapsgrunnlaget om naturens mangfold og effekten av påvirkningene stadig øker, vil det neppe være mulig i overskuelig fremtid å ha sikker kunnskap om alle mulige effekter av planlagte tiltak. Føre-var-prinsippet er derfor et helt nødvendig supplement til kravet om et så godt som mulig kunnskapsgrunnlag».
Med andre ord: Føre-var-prinsippet gjelder uansett hvor mye vi vet, fordi marine økosystemer er for komplekse til å forstås fullstendig.
Interessekonflikten ingen snakker om
La oss være ærlige om hvem som tjener på dette argumentet. Aspecto er et kartleggingsselskap som lever av oppdrag fra oppdrettsnæringen. SANDS Advokatfirma representerer trolig akvakulturselskapene som ønsker tillatelser i sårbare områder. Begge forfatterens virksomheter tjener på MER akvakultur med FÆRRE miljørestriksjoner.
Når de kritiserer at sjøtre (rødlistet som «nær truet») brukes som grunnlag for avslag på akvakultursøknader, er det ikke naturens interesser de forsvarer. Når de mener Oksøy-saken – der produksjonen ble redusert på grunn av dokumenterte korall- og svampeforekomster – skulle tolkes som bevis på «resiliens» fremfor sårbarhet, er det bunnlinjen til oppdrettsselskapene de tenker på.
Domstolene er ikke enige
Borgarting lagmannsrett kritiserte i 2020 myndighetene for ikke å anvende føre-var-prinsippet tilstrekkelig i en ulvesak. EFTA-domstolen har slått fast at føre-var-prinsippet er relevant i akvakultursaker «når det hefter usikkerhet på et området». Naturmangfoldloven § 10 krever at samlet belastning vurderes – ikke hver lokalitet isolert.
Juridisk kompetanse har altså konkludert stikk motsatt av det SANDS-advokaten hevder.
Hva kronikken faktisk avslører
Det mest avslørende sitatet i kronikken er dette: «Etter beslutningen i 2022 om å redusere produksjonskapasiteten på Oksøy… kan selskaper være tilbakeholdne med å sende inn nye søknader eller dele ytterligere havbunnkartleggingsdata dersom undersøkelser viser sårbare arter eller habitater».
Her kommer sannheten frem: Oppdrettsnæringen er bekymret for at kunnskap om sårbar natur kan føre til avslag. Deres løsning er ikke å beskytte naturen bedre, men å svekke føre-var-prinsippet slik at kunnskapen blir irrelevant.
Naturvernet må stå imot
Norske miljømyndigheter må gjennomskue denne typen retoriske angrep på føre-var-prinsippet. Når næringsinteresser kler seg ut som naturforvaltere og hevder at «mer kunnskap = mindre beskyttelse», må svaret være klart: Nei. Mer kunnskap om sårbar natur krever mer – ikke mindre – forsiktighet.
Føre-var-prinsippet er ikke til forhandling. Det er fundamentet for at Norge kan drive bærekraftig næringsvirksomhet uten å ødelegge de marine økosystemene som er grunnlaget for all fremtidig verdiskaping.