Torsdag 30.10.2014: I dag skal formannskapet i Hadsel på nytt behandle søknaden om et lite sjørettet reiselivsanlegg på Siløya ved Melbu. På tross av at lokalpolitikerne tidligere har besluttet at reiseliv skal være en kraftfullt satsingsområde i Hadsel, er administrasjonen negativ, og det på tross av at kommuneplanen slår fast at «Det satses friskt i reiselivsnæringen». Det skal som kjent ikke være lett.
Hadsel-byråkratiets holdning er også stikk i strid med fylkeskommunale planer og statlige retningslinjer som gir kommuner i Nord-Norge en soleklar rett til å godkjenne sjørettede reiselivsanlegg. Retningslinjene slår til og med fast at fylke og stat skal holde fingrene av fatet og legge vekt på det lokale selvstyre i slike saker.
Dette betyr at kommunens politikere er i sin fulle rett til å si ja til et sjørettet reiselivsanlegg, uten å måtte skule verken til regionale eller statlige myndigheter. Spørsmålet er om lokalpolitikerne faktisk er klar over innholdet i de statlige retningslinjene? Jeg kan bare håpe at lokalpolitikerne faktisk skjønner at de statlige retningslinjene faktisk gir lokalpolitikerne en rett til å si ja turisthytter på Siløya.
I retningslinjene slås det fast at dispensasjoner som hovedregel skal unngås, men denne bestemmelsen gjelder ikke for Nord-Norge. Og for Hadsel kommune sitt vedkommende heter det følgende i den statlige retningslinjen: «For mindre tiltak kan det gis dispensasjon etter en konkret vurdering». I søknaden og klagen som formannskapet nå skal behandle, er det søkt en utnyttelsesgrad på totalt én prosent, altså 300 av 30000 kvadratmeter. Det er uten tvil et «mindre tiltak».
I retningslinjen heter det: «Ved vurdering av om tiltak skal tillates skal det legges vekt på om hensynet til tilgjengelighet for allmennheten kan ivaretas ved at det eksempelvis avsettes areal til kyststi, friluftsområde eller liknende.» På Siløya vil 99 prosent av arealet fortsatt være friluftsområde etter utbygging. Det er også satt av plass for kyststi både på vest- og østsiden av øya. Dermed er forslaget fra den statlige retningslinjen ivaretatt og imøtekommet på alle områder.
Byråkratene i Hadsel kommune påstår imidlertid følgende: «…også etablering av stier på Siløya vil være å gjøre tekniske inngrep i naturen. Alle inngrep vil forringe området». Dette viser med tydelighet at byråkratiet i Hadsel kommune behandler Siløya som et naturreservat. Det er det ingen hjemmel for. Det må være klart for enhver at et tiltak som omtales som en positiv mulighet i en statlig retningslinje, ikke kan vurderes som en form for forbudt av kommunens administrasjon. Det sier seg selv og faller på sin egen urimelighet.
Mange steder lang kysten finnes det tilrettelagte stier rundt omkring. Og det blir sett på som positive tiltak som gjør flere områder lettere tilgjengelige for folk flest. Det bevilges til og med statlige og fylkeskommunale tilskudd til slike tiltak.
Jeg opplever at kommunens saksbehandlere har en tendens til å misforstå der de kan. Der jeg foreslår å redusere til færre og kortere stier, klarer saksbehandlerne å misforstå det til å bli flere og lengre stier. Hvorfor er det slik? Jeg bare undres.
Samtidig baserer saksbehandlerne seg på gamle dokumenter som ikke lenger har relevans. Saksbehandlingen bærer ellers preg av synsing og uformelle meningsmålinger blant byråkratene, og som passer inn i en forutbestemt retning.
I kategorien merkelige argumenter har kommunens administrasjon fått det for seg at all reiselivssatsing på sørsiden av Hadseløya må mislykkes. Jeg har etterlyst kommuneadministrasjonens faktagrunnlag for å komme med en slik påstand, men må konstatere at byråkratene ikke alltid baserer sine vurderinger på saklige fakta i sine utredninger.
Til den foreliggende søknaden er det etter kommunens egne lister sendt ut nabovarsel til seks personer som har eiendommer som grenser til Siløya. Kun én av naboene har sendt inn merknad til planene. De øvrige naboene har kommet til en annen konklusjon når de har vurdert planene. Det burde også kommunens administrasjon ha gjort før de skrev innstillingen til formannskapet.
Thor-Ivar Guldberg
Grunneier
(dette innlegget sto første gang på trykk i Vesteraalens Avis torsdag 30. oktober 2014)
