Fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss gjør nå et avgjørende grep for havbruk til havs: Laksetildelingsforskriften endres slik at større, sammenhengende havbruksområder kan lyses ut til én aktør, med ansvar for hele områdeplanen og én samlet konsekvensutredning.
Nye regler skal gjøre havbruk til havs mer lønnsomt, mer forutsigbart og mer smittetrygt – og samtidig sikre at det bare er aktører med tung kompetanse som slipper til i de kommende utlysningene.
Fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss endrer nå laksetildelingsforskriften slik at det ikke lenger er enkeltnotar som står i sentrum, men hele havområder. Én utvalgt aktør skal få ansvar for å utvikle området, lage områdeplan og gjennomføre én stor konsekvensutredning som dekker alt fra biosikkerhet til smitte mellom utsettingssoner. Samtidig varsler regjeringen tydelige kompetansekrav som skal sile ut de svakeste søkerne og legge til rette for store, langsiktige investeringer i havbruk til havs.
Fra punkt til område
Endringen i laksetildelingsforskriften markerer et skifte fra dagens modell, der tillatelser gis til enkeltlokaliteter, til en områdebasert forvaltning av havbruk til havs. Regjeringen legger til grunn at drift ute på åpent hav krever store sammenhengende arealer, tydelig sonestruktur og smittesikre avstander allerede fra start. Den aktøren som får tildelt et område, får samtidig et helhetsansvar for å utvikle dette, med områdeplan og konsekvensutredning som skal omfatte hele arealet.
Der det tidligere var mulig å bygge ut trinnvis lokalitet for lokalitet, skal planleggingen nå løftes opp på områdenivå. Det innebærer at kartlegging og detaljert kunnskapsinnhenting må skje tidligere i prosessen, før anleggene er på plass. For myndighetene gir dette et bredere bilde av samlet miljøpåvirkning, smitterisiko og arealbruk før de sier ja eller nei til etablering.
Ett område – én konsekvensutredning
I høringen la Nærings- og fiskeridepartementet opp til et todelt system, med konsekvensutredning både på områdenivå og for hver enkelt lokalitet. Flere sentrale høringsinstanser mente dette ville bli unødvendig tungrodd og ba om at ansvaret ble samlet i én prosjektspesifikk konsekvensutredning. Regjeringen har fulgt opp dette, og justert forskriften slik at det nå kreves én overordnet utredning som dekker hele området.
Språket i regelverket er samtidig tilpasset forskriften om konsekvensutredninger, slik at krav og begreper i større grad henger sammen på tvers av regelverk. Når det samlede konsekvensbildet skal tegnes før prosjektene settes ut i livet, vil både naturhensyn, smitterisiko og tekniske løsninger bli vurdert på et tidligere stadium enn før. For næringen betyr det mer arbeid tidlig, men også mindre risiko for å møte nye, uforutsette krav etter at investeringene er gjort.
Kompetansekrav og kamp om områdene
Endringen legger opp til en tydeligere konkurranse mellom mulige utbyggere, der faglig styrke og gjennomføringsevne blir avgjørende. Regjeringen varsler at det innføres formelle kompetansekrav, som skal fastsettes i en egen forskrift sammen med utlysning av områder og mer detaljerte konkurransevilkår. Aktører som vil inn i havbruksatsingen til havs, må dermed kunne dokumentere både teknologi, økonomi og solid erfaring før de slipper til på de nye områdene.
Endringene skal gi større forutsigbarhet for selskaper som vurderer å binde opp kapital i kostbare anlegg langt til havs. Havbruk til havs krever infrastruktur for transport, service og smoltproduksjon som ikke kan bygges opp fra en dag til en annen. Når rammene for tildeling, konsekvensutredning og områdeplaner blir klarere, mener departementet at det vil bli enklere å planlegge investeringer og bygge havbruk til havs opp til en lønnsom industri.
Havbruk til havs som industriprosjekt
I begrunnelsen understreker Nærings- og fiskeridepartementet at målet er å legge til rette for en ny, lønnsom havbruksnæring ute på åpent hav. Samtidig skal biosikkerhet og smittevern stå sentralt i områdeplanene, slik at smittespredning mellom forskjellige utsettingssoner kan begrenses gjennom både arealbruk og drift. Med større sammenhengende områder og én ansvarlig aktør får myndighetene en tydelig adressat for krav til dokumentasjon, oppfølging og eventuelle tiltak.
For kommuner og kystsamfunn kan en slik områdemodell bety at enkeltaktører får større innflytelse over havarealer enn tidligere, samtidig som staten beholder det overordnede grepet gjennom forskrifter og tildelingsregime. Hvordan dette vil slå ut for miljøpåvirkning, arbeidsplasser og lokal verdiskaping, vil i stor grad avhenge av både innholdet i områdeplanene og hvilke selskaper som faktisk vinner kampen om områdene når de lyses ut.